Den observante leser vil muligens kunne observere at det ellers så vakre bildet ovenfor ikke er tatt på toppen av Haugen.

Dette er ikke moldepanoramaet verken mot sør, nord, vest eller øst. Dette er utsikten fra rommet mitt på Aure. Eller, det heter kanskje i Aure, jeg er jammen ikke sikker.

Det er med tungt hjerte jeg må innrømme det. Jeg har flyktet. Flyktet fra rektorer som truer med å gå av. Prorektorer og prorektorkandidater som trekker seg. Et styre som synes handlingslammet og en høgskole i fullstendig opprør. Kanskje ikke så rart; det som har foregått i moderinstitusjonen denne høsten har slett ikke vært hyggelig, ikke hyggelig for noen.

Ja, ja, et gammelt munnhell antyder at «ingenting e så gale at det ikkje e godt før nokka». Vi får tro og håpe at dette gjelder i denne saken også.

Dagens tema er imidlertid ikke (primært) sentrert rundt den såkalte struktursaken, eller rettere sagt HiMoldes manglende vilje til å fusjonere med andre, større og aller helst sterkere utdanningsinstitusjoner, gjerne lokalisert om lag 200 km nordøst for Molde.

Når en drar i eksil helt nord i fylket har en selvsagt fortsatt plikter. Eksempelvis benyttes mye av normalarbeidstida til å plaske i usedvanlig varmt vann akkompagnert av svensktopp-musikk – faktisk en uventet behagelig opplevelse. På tross av fornuftige og sunne alternativer på dagtid, kan kveldene bli litt kjedelige. Heldigvis har vi sjakk-VM å sysle med, og Magnus Carlsen og konkurrent Karjakin har bidratt til at oppholdet her i nord har blitt levelig, også på kveldstid.

I går ettermiddag i god tid før kampen (den 12. og siste i langsjakk) hadde professorene Haugen og Olstad sin sedvanlige telefonsamtale om kveldens VM-kamp, og Olstad syntes sikker i sin sak.

«I dag vinner Magnus og avgjør», utbrøt han. «Han spiller jo hvitt, og er i tillegg en bedre sjakkspiller enn Karjakin. Denne sjansen lar ikke Magnus gå fra seg.»

«Hmmm», svarte jeg. «Er du helt sikker på at det egentlig er en fordel å spille hvit i sjakk?»

«Ja, det er klar empiri på at flere hvite enn svarte parti ender med seier», repliserte kollega Olstad raskt.

Som vanlig i slike situasjoner henviser en professor til en artikkel, noe jeg også gjorde.

«Du burde lese min og Mathisens prinsipielle artikkel om sjakk på forskning.no», sa jeg. «Der føres det bevis for at, som i bondesjakk, kan det utmerket godt finnes en strategi som sikrer svart remis i sjakk. Poenget er vel at en faktisk ikke vet dette ennå, altså om et sjakkspill bør ende i remis eller seier for hvitt. Min hypotese er at sjakk ligner mer på bondesjakk en arrogante sjakkeksperter hevder, og at det går an å sikre uavgjort for svart.»

«’Hypotes’ meg her og ’hypotes’ meg der», svarte Olstad. «Jeg tror i alle fall Carlsen vinner i kveld.»

«Nei, i kveld, vinner verken Carlsen eller Karjakin, det blir remis og ikke bare det; en kort, kjapp og nærmest arrogant remis», repliserte jeg. «Det 12. langsjakkpartiet i en uavgjort VM-turnering blir å sammenlikne med de siste 10 minuttene før ekstraomgangene setter inn i en VM-finale i fotball. Det beste laget må begynne å utvise forsiktighet, gjenværende tid til å lage ett eller to mål blir mindre og mindre, og konsekvensen av en enkelt kontring fra motstanderen kan bli katastrofal. Ekstraomganger gir nye muligheter både til å feile – slippe inn mål på kort sikt, men også til å score flere enn motstander totalt. Kveldens sjakk-kamp er til forveksling lik de 10 siste minuttene i VM-finalen i fotball, og derfor blir det remis.»

Jeg avsluttet litt kortpustet.

Olstad godtok øyensynlig argumentasjonen min, og for en gangs skyld slo prognosen til. Carlsen og Karjakin styrte spillet trygt, raskt og effektiv i havn, som forutsagt, til sjakk-historiens raskeste remis på dette nivået.

Desto tristere er det da å observere sjakk-journalistenes totale mangel på forståelse av taktikk og strategi. I NRK-artikkelen Magnus forteller ikke hele sannheten, er det ingen som skjønner noe av denne remisen.

Det er nok som vi alltid har hevdet: se til fotballen; dens kompleksitet og skjønnhet gjør sjakken til en fargeløs lillebror. Enhver person med selv marginal kunnskap om fotball forutså selvsagt denne remisen helt problemfritt.

Noen journalister irriterer seg til overmål også over Magnus Carlsens arrogante (overtydelige) måte å nå remisen på. Til det har vi kun en ting å si. Fotballens overlegne kompleksitet gjør det ikke bare mulig å spille mot uavgjort, men til og med på en slik måte at det nesten er umulig å se at lagene har bestemt seg på forhånd. I sjakk er nok dette langt vanskeligere, til det er sjakk et alt for enkelt spill. Så Magnus, du gjorde som vanlig alt riktig, fortsett med det.

En ting tror jeg nok vi i alle fall kan enes om: at angrep er ikke alltid det beste forsvar, verken i fotball eller sjakk. Det har i alle fall Magnus Carlsen forstått. Ingen dumming, den gutten.

Heia Norge!

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.