Trump er på alles lepper for tiden. I Panorama derimot, er han knapt til stede. Mens Therese Johaugs leppekrem analyseres til minste konspiratoriske sannsynlighet, får Trump herje fritt på verdensscenen uten en eneste analyse her i Panorama. Har de rett de som påstår at når forskere får velge problemstillingene selv, så ender det lett i det virkelighetsfjerne?

Siden Panorama ikke har en politisk redaksjon, blir det fort bidragsyterne som setter dagsordenen, og i Panorama har det blitt viktigere å analysere sannsynligheten for at Therese er en ulv i fåreklær enn å studere hva Donald med løvemanken gjør med verdenssamfunnet.

Det er lett å konkludere med at denne ubalansen i Panoramas dekning ikke kan fortsette. Langt vanskeligere er det å komme opp med en original kommentar om den nå så gjennomanalyserte amerikanske presidenten (ja, for president er han visst) og det som skjer på verdensscenen. Kanskje er det likevel en original idé å utforske en mulig forbindelse mellom disse to, mellom Therese og Trump? Ikke slik å forstå at jeg tror de har møtt hverandre (takk og pris!) eller at de selv er seg bevisst en slik forbindelse, men på et annet plan er det kanskje likevel en mulig sammenheng mellom deres verdener? Som kan utjevne noe av ubalansen i Panorama.

Stikkordet er institusjoner. Det sies at Trumps valgseier og Storbritannias Brexit fra EU er uttrykk for at etablerte institusjoner vakler. Institusjoner er enkelt sagt det vi tror på, og de organisasjonene og aktivitetene som skal gjøre troen til virkelighet. De som har trodd på EU som et fredsprosjekt kan med en viss rett si at EU som organisasjon og EUs politikk har realisert fred i Europa. Hvis EU derimot forstås som et europeisk velferdsprosjekt, er det kanskje større grunn til å tvile på om EU som organisasjon og EUs politikk har fungert. Mange europeere tror visst ikke dette lenger. Slik ser det iallfall ut når de politiske partiene som har støttet EU mister sine velgere i land etter land. Store velgergrupper ser ut til å ha mistet troen på at EU er det rette redskapet til å sikre deres velferd, slik mange amerikanere har mistet troen på tradisjonelle amerikanske politikere. I sin kamp mot Washington DC valgte de derfor forretningsmannen og TV-stjernen Trump.

Men hva har dette med Therese å gjøre? Hun er et av stadig flere eksempler på at idretten gjennom sitt symbiotiske forhold til mediene utvikler celebriteter som tjener mer enn godt på å underholde publikum og selge sitt navn (ikke ulikt det Trump har gjort). Toppidrettsutøver, fotomodell og hanskeentreprenør. Selv i en liten idrett som langrenn kan man gjøre gode penger på slikt. Likevel, Therese har bare grepet mulighetene og arbeidet hardt for å lykkes. Det vi alle i dag blir fortalt vi skal gjøre.

Idrett og politikk bør ikke blandes, sies det, men hva fremmer globalisering og markedsøkonomi bedre enn dagens toppidrett? Idretten fremmer idealer om like muligheter på tvers av kjønn, rase, religion og politikk, og hvor finner man mer fargerike felleskap enn på fotballbanen? Samtidig produserer den i sin kommersielle form stadig større økonomiske forskjeller mellom utøvere, mellom idrettsklubber og mellom idretter. Og det er selve konkurransen som er motoren, både i toppidretten og i den liberalistiske politikken som EU og USA lenge har ført.

Når vi aksepterer konkurransen og forskjellene i idretten, aksepterer vi kanskje lettere det samme også ellers i samfunnet? I vår egen sektor har vi fått stadig flere slike konkurransemekanismer. Universiteter og høgskoler konkurrerer nå om sentre for fremragende forskning og undervisning, om forskningsmidler og forsknings-, undervisnings- og formidlingspriser, og om studenttilfredshet. Og den som tror at trenden reverseres kan se på den nye stortingsmeldingen Kultur for kvalitet i høyere utdanning. Med den ønsker regjeringen «en bred nasjonal konkurransearena for utdanning».

Om konkurranseidretten er et ideal for andre sektorer, er den likevel selv en institusjon i problemer. Det er blitt mer og mer åpenbart at den fremmer grådighet og juks i stor skala (les: doping, korrupsjon, kampfiksing, trafficking). Den fremmer også konkurranse om de megastore sportsarrangementene, en gigantomani som i siste instans betales av folket, og som flere borgere derfor vender ryggen (jf. Oslo 2022). Og den fremmer de ekstreme økonomiske forskjellene innen idretten, som også bidrar til å undergrave vår tro på at idrettens organisasjoner og aktiviteter realiserer idrettens ideelle mål.

Idrettens doxa (antakelser vi ikke stiller spørsmålstegn ved) er likevel sterkt. Vi diskuterer hvordan dopingen og idrettens andre mørke sider kan bekjempes, men ikke om vi skal fortsette med konkurranse- og toppidrett. Selvfølgelig skal vi det. Det er ikke tema! Selv om Therese Johaug og andre med henne skulle bli dømt, tross uskyld.

Trump, eller mer presist hans velgere, har utfordret liberalismens doxa. Antakelsen om at den globale markedsøkonomien er et allment gode. At Trump personlig har visst å utnytte en liberalistisk markedsøkonomi er selvsagt et poeng, men viktigere er det likevel å spørre om situasjonen denne politikken har brakt oss inn i kan møtes på måter som ikke truer fred og velferd, for alle. Det krever at vi tør å se med nye øyne på doxaets forutsetninger. Hva er det vi tar for gitt? Hva bør vi diskutere?

Vi lever i samfunn der endring er religion og den teknologiske utviklingen halsbrekkende. Og det skal bare gå fortere og bli mer endring, får vi høre. NHO vil ruste oss for mer konkurransekraft gjennom å flytte studenter fra samfunnsfag og humanistiske fag til realfag og teknologi. Det handler om å holde tempoet i innovasjonshjulet. Som snurrer raskere og raskere, og som ikke lenger er et regionalt eller nasjonalt hjul, men et globalt. Den som skal overleve må mestre verden! Intet mindre.

Selv om NHO prøver, ligger det vel i sakens natur at det er vanskelig å vite hvordan vi som samfunn skal møte denne voksende farten og usikkerheten. Skal og kan vi være med på kjøret? Bør og kan vi bremse? Eller reversere, slik Trump og flere nå prøver gjennom å bygge murer rundt nasjonalstaten?

Noe sier meg at de sosiale og kulturelle utfordringene ikke er mindre enn de teknologiske. Globaliseringen, og de teknologiske og samfunnsmessige endringene, har gitt oss komplekse, kompliserte og mer urolige samfunn. Og det som verre er, for mange har det blitt meningsløse samfunn. Det store samfunnsproblemet er ikke at Therese føler seg uskyldig dømt, men at store grupper borgere føler seg tilsidesatt. Da svekkes også troen på institusjonene som skulle gi oss gode samfunn.

Oppgaven til høgskoler og universiteter er å stille spørsmål ved det som tas for gitt. Vi skal bidra til samfunnsutviklingen med alternative fakta. Ikke med løgner, men med sannferdige observasjoner og analyser som reiser spørsmål ved våre lederes bruk av makten. Vi skal gjøre det med idretten, med Trump, med EU, med NHO og våre egne myndigheters politikk. Selv om de lar seg irritere. Det er bare slik vi som samfunn kan øke bevisstheten om våre handlinger og våre handlingers virkninger.

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Maren Sæbø skriver fast i Panorama.