Det akademiske ideal innebærer at man skal søke sannheten. Å finne sannheten kan i mange tilfeller være vanskelig (sågar umulig), men vi skal hele tiden strebe etter det.

Av GEORG PANZER, høgskolelektor ved HiMolde

Lise Halse og Kai Olsen er debattanter som skriver som om de har funnet sannheten. De fremstår som aktivister som ønsker å la sin vilje skje.

Det som ofte kjennetegner aktivister er de ikke har ambisjoner om å fremstille en sak balansert, og at de er villig til å bruke tendensiøse argumenter.

LES MER I UA: Logistikkmiljøet i Molde vil ikke til NTNU!

Lise Halse gjør dette når hun skriver følgende «[Kai Olsen] er for øvrig velkjent for å male et relativt negativt bilde av sin egen institusjon internt og eksternt som gjør hans plutselige omsorg ekstra interessant.» Innenfor logikk (logos) betraktes dette som tendensiøst utenomsnakk ettersom man mistenkeliggjør motstanderen med ting som ikke angår saken. Dette er altså et eksempel på dårlig debatteknikk fra Halses side. I henhold til god debattskikk bør man alltid vise respekt for sin meddebattant og tolke han i beste hensikt. Dette spørsmålet om debattskikk bidrar til å gi en debattant ethos.  Både logos og ethos er nødvendig for å gi et innlegg overbevisningskraft.

LES MER: Skal to professorer bestemme HiMoldes fremtid?

Kai Olsen overreagerer likevel når han antyder at dette kan være mobbing. Han bør også tolke Halse i beste mening og vise henne respekt i henhold til reglene om god debattskikk. Det er ikke noe godt argument å si at man bare svarte med samme mynt eller at dette er et utslag av berettiget harme. Årsaken til dette er jo at Halse vil sikkert kunne si det samme om bakgrunnen for sin opprinnelige anførsel – hun ble åpenbart provosert av et innlegg i Universitetsavisa. Olsen vil så kunne si at han ble provosert til å skrive innlegget ut fra styrets ukritiske tolkning av en spørreundersøkelse. Slik kan man ad nauseam gå bakover i årsaksrekken. Olsen burde ikke ha svart på tiltale. Han ville ha styrket sin ethos ved å vise overbærenhet, men ender med å svekke sin ethos ved å vise nidkjærhet.

LES MER: Mobbing?

Tilbake til logos. Det er åpenbart usaklig å karakterisere motstanderen som sjikanøs – det går på motstanderen som person og ikke på saken. Hva med om Olsen i stedet karakteriserer Halses anførsel som «tendensiøs» – slik jeg gjør ovenfor. Innenfor logikken er det uenighet om dette. Arne Næss mener man ikke skal kunne gjøre dette ettersom det i seg selv er tendensiøst å anklage andre for å være tendensiøse. Tanken er at akademisk skolerte lesere vil se dette selv, og trenger ikke å få det inn med teskje. Jeg mener at man ikke lengre kan forvente at lesere kjenner til elementære logiske emner, og at en teskje av og til er et nødvendig redskap. Selv om det skal være stor takhøyde i en akademisk institusjon, så mener jeg det bare gjelder de logiske argumenter. Takhøyden bør være lav for de usaklige.

Sammen med logos og ethos utgjør pathos den tredje søylen i retorikken. Engasjement og språklige virkemidler (som for eksempel gjentagelse) bidrar å gi et innlegg overbevisningskraft. Det kan fort lett bli for mye av det gode, og da blir det hele patetisk.

(Red.anm.: Innlegget er redigert 1. juni 2016.)