Det hender at fornuften vinner frem til slutt, skrev en kollega for noen uker siden, i en e-post til høgskolen ansatte. Sakens anledning var at en høyt respektert institusjon innen høyere utdanning i Norge, NHH, hadde vedtatt et forbud mot videofilming i på lavere grads studier.

For noen dager siden ble saken offisiell gjennom en artikkel i Dagens Næringsliv, som kunne rapportere om at NHH-studentene gjorde «videoopprør» mot ledelsen. Studentene reagerte på at praksisen for videoforelesninger ble endret uten at de fikk beskjed. Kan hende var det som min kollega skrev, at fornuften som hadde seiret.

Eller kanskje var det oppfattelsen av hva som er fornuftig som hadde endret seg?

Jeg kjenner min egen institusjon langt bedre en NHH. Høgskolen i Molde har en snart syv år gammel historie å se tilbake på når det gjelder bruk av videoforelesninger. I lengre tid har den «fornuftige» holdningen vært å stille seg positiv til dette nymotens fenomen. I et vedtak fra 2015 formaliserte styret denne fornuften, ved å fatte et vedtak om økt bruk av videoforelesninger. I disse årene har merkevaren HiMoldeX blitt berømt utenfor institusjonens grenser, og har bidratt til at vi har fremstått som innovativ og fremoverlent, med mye positiv omtale i media.

Ved å legge forelesningene på nett fikk høgskolen et bredere publikum, og en har kunnet høre historier om forelesere som har følt seg litt som kjendiser utenfor Moldes grenser. På HiMoldeX sin egen webside kan en i dag lese at det eksisterer 93 kurs med videoopptak. Ganske så imponerende, og det har ikke kommet gratis.

Siden den spede oppstarten i 2013 har det blitt investert betydelig i utstyr, og ikke minst timer blant både administrativt og faglige ansatte, for å filme forelesninger ved Høgskolen i Molde. På IT –avdelingen overvåkes de ulike forelesningsrommene for å ha kontroll på det tekniske, noe som vitner om at dette er satt i system. Historier om forelesere som har måttet gjøre nye opptak i enerom, fordi teknikken ikke har fungert under forelesningen, forteller også at det fra faglærerne side har blitt brukt tid for å kunne tilby videoopptak til studentene.

Vi har hatt foredrag om hvordan vi kan lage og legge forelesninger våre ut på nett, som da vi i fjor høst hadde en lang seanse med professor Barbara Oakley, «kvinnen bak verdens mest populære online-kurs i studieteknikk» . Med HiMoldeX kom også muligheten til å se på sine kollegaer i aksjon, som professor Olsen med beina på bordet under forelesningen. Eller av og til opptak uten lyd, men med lesbarePowerPoint-presentsjon – nesten som en stumfilm.

Til og med lange opptak uten forelesere eller studenter i sikte, har den interesserte kunne finne på HiMoldeX. Kom og ta plass på høyteknologiens hurtigtog!

Kanskje ikke så overraskende, har jeg lenge vært blant skeptikerne. Ikke fordi jeg er redd for teknologi (jeg er tross alt en teknolog), ei heller fordi jeg ikke liker å bli filmet. Og jeg er ingen motstander av å bygge kompetanse og utvikle måten vi legger opp forelesningene, tvert om. Min skepsis har handlet om betydningen av tilstedeværelse i klasserom og på campus, involvering av studenter, dannelse, og den tause dimensjonen ved læring.

Til tross for at jeg har ment at min holdning til høgskolens bruk av videoforelesninger har vært veloverveid, må jeg innrømme at jeg til tider har følt på et betydelig press, både fra institusjon og studenter. For jeg ønsker som mange andre å fremstå som fornuftig og gjøre det som oppfattes som riktig.

I fjor hadde jeg et bachelorkurs med et – på papiret – relativt stort antall studenter. Jeg forberedte meg godt til første forelesning, men opplevde til min store skuffelse at en liten andel av studentene møtte opp.  Snart kom det første spørsmålet fra den lille forsamlingen:

«Kan vi få dette på video?»

Med et håp om å virke imøtekommende, sa jeg at jeg i utgangspunktet ikke hadde tenkt det, men at jeg skulle vurdere saken. Etter forelesningen oppdaget jeg at det lå ute flere årganger av videoer på HiMoldeX med den tidligere foreleseren i kurset. Jeg håpet i mitt stille sinn at det kunne være en forklaring av det labre oppmøtet. Studentene var ikke glade for min beslutning om ikke å filme, og jeg fikk etter hvert besøk av studieleder på kontoret mitt. Han hadde fått henvendelser fra studentene om at de krevde å få videoopptak fra forelesningene. Jeg ble oppfordret av studielederen til å gi etter.

«Tenk på kursevalueringen!»

Spørsmålet har i denne perioden handlet mer om «hvorfor ikke filme?» fremfor «hvorfor filme?», og mange har følt at de har måttet forsvare beslutningen om å si nei til filming av forelesningene, som jeg måtte i mitt kurs.

I tillegg til tidligere styrevedtak, har også nåværende rektor vært veldig tydelig i dette spørsmålet med innlegg i Panorama [1], hvor saken koples til høgskolen strategi:

«Vi skal ikke gjøre dette til et spørsmål om enkeltpersoner liker eller ikke liker å spille inn sine egne forelesninger. Er ikke et bedre spørsmål: Hvordan gjør vi det slik at det understøtter våre felles strategiske ambisjoner for øvrig? Erfaring så vel som forskning viser at intuisjonen om at video fører til fravær, ikke stemmer. Bruk av video til å spille inn hele eller deler av forelesningene ser i større grad ut til å virke positivt enn negativt, også på oppmøte».

Og i et annet innlegg [2]:

«Opptak fra forelesningene brukes også til repetisjon før eksamen, og er verdsatt av studentene, ifølge undersøkelser utført blant våre kandidater. Dessverre avviser mange universitets- og høgskoleansatte slike indikasjoner.»

Argumentene fra ledelsen fremstår som rasjonelle og fornuftige, noe som implisitt indikerer at de som ikke deler dette synet baserer sine holdninger på noe annet – det må vel være følelser?  Om «å like» eller «ikke like». Om «intuisjon». Om å «avvise indikasjoner». Vi kan vel ikke la disse følelsene få styre hvordan vi legger opp undervisningen?

Et alternativ perspektiv kan være at de ulike ståstedene representerer ulike logikker. Hvem som har hevd på hva som oppfattes som rasjonelt eller fornuftig er avhengig av hvilken logikk som har størst eller sterkest oppslutning i organisasjonen. Tilgjengelig informasjon om en sak betraktes i lys av denne logikken, og en velger bevisst eller ubevisst å overse informasjon som forteller noe annet. At det fins ulike logikker i en organisasjon er godt kjent fra organisasjonsteorien. Der skrives det om ulike og konkurrerende logikker [3]. Et klassisk eksempel kan vi finne fra sykehussektoren, hvor en logikk basert på markedsøkonomiske argumenter kan påstås å ha vokst frem på bekostning av en logikk som har sine røtter i den medisinske profesjonen. Hvilken logikk som vinner frem i en organisasjon, er avhengig av maktstrukturer.

Jeg vil hevde at logikken som ligger til grunn for bruken av videoforelesning har elementer i seg som vi kan finne fra markedsøkonomien. Ved å betrakte studentene som kunder, blir det viktig for oss å tilpasse oss deres behov. Dette er viktig for å oppnå bra score på kursevalueringer og Studiebarometeret, og for å kunne tiltrekke oss studenter i et marked med mange konkurrenter.

Å tilby noe mer enn våre konkurrenter er også sentralt i en markedsorientert logikk, likeledes effektivitet og vekst i antall studenter. HiMoldeX har blitt betraktet som et virkemiddel for å øke «off-campus»-studenter, på vei mot målet om å øke det totale studenttallet. I dette ligger en grunnleggende antakelse om at læring kan skje hvor som helst og når som helst, som det heter i markedsføringen av HiMoldeX.

Kunnskap blir en vare som kan konsumeres hvor og når det passer best for kunden. Antydningene om at video fører til lavere oppmøte blir avfeid med at forskning viser det motsatte, selv om forskningen i realiteten viser sprikende funn [4].

Nå kan det virke som at læring er helt fraværende i dette perspektivet, men det er det ikke. Argumentene rundt læring synes imidlertid å være primært knyttet til hvordan studentene (kundene) betrakter sin egen individuelle læring. Det argumenteres for fordelene ved se videoene flere ganger, særlig i forbindelse med repetisjon før eksamen.

Som en studentrepresentant sa på et debattmøte om HiMoldeX i 2016: «Studentene har det beste forutsetninger til å vurdere hva som er best for dem.» Kunden er spesialist på egen læring, og kundene vil ha video.

En pedagogisk faglig orientert logikk vil kunne legge mer vekt på miljøet i klasserommet, på mulighetene til å diskutere med og involvere studentene i undervisningen. Denne logikken står også sentralt i stortingsmeldingen «Kultur for kvalitet i høyere utdanning» [5], hvor det påpekes at læring handler om «motiverte studenter som reflekterer over lærestoffet og diskuterer med undervisere og medstudenter, utvikler evne til å ta i bruk kunnskap og ferdigheter til å mestre utfordringer, løse oppgaver, og kritisk vurdere og analysere problemstillingene de står overfor» (side 16-17).

Da jeg tok UHPED ved OsloMet i fjor høst, var det dette sosiokulturelle perspektivet på læring som ble vektlagt [6]. Redusert oppmøte i forelesningene og på campus generelt står grunnleggende i konflikt med dette perspektivet. Det gjør også videoopptak i seg selv som format, som begrenser foreleserens og de tilstedeværende studentens mulighet for fysisk bevegelse og dialog. Jeg kjenner kollegaer som har fått beskjed om å passe på å ikke bevege seg utenfor kameraets synsfelt, og å gjenta eventuelle spørsmål fra studentene slik at de som ser på video får med seg hva som skjer.

Etter å ha pløyd meg gjennom 18 timer videoforelesninger fra fire ulike kurs på HiMoldeX, kan jeg bekrefte det som Fossland [7] skriver i sin studie: Den som ser på video blir en «slags usynlig blindpassasjer til det som skjer» (s. 162).

Satt litt på spissen kan en påstå at disse to logikkene (den markedsorienterte og den faglige) har konkurrert med hverandre i denne saken, og sikkert også i andre saker også. Jeg vil hevde at det er den markedsorienterte logikken som har blitt tillagt størst vekt hos styre og rektor, og at de kritiske røstene som har fulgt den faglige logikken ikke har nådd helt frem og blitt anerkjent i like stor grad. Dette til tross for at det er undervisning som er vår kjernevirksomhet.

Uten forutgående faglig diskusjon eller undersøkelser om effekten av videoforelesninger på læring, har vi rullet dette ut i relativt stor skala med tilhørende investeringer. Det er vedtatt i høgskolens øverste organ at dette er et femte virksomhetsmål (riktignok sammen med øvingstimer), hvor ett av styringsparameterne er andel emner med videoforelesninger. Jeg antar at styret den gang tenkte at dette var et fornuftig vedtak.

Det kan hevdes at det i akademia i stor grad er opp til hver enkelt foreleser og fagmiljøene å bestemme hvordan undervisningen i kursene legges opp. Noen mener sågar at de faglige ansatte kan være vanskelig å styre i en bestemt retning. Den begrensede debatten vi hadde for noen år tilbake reiste da også spørsmålet om hvorvidt høgskolen kunne bruke styringsretten for å tvinge foreleserne til å filme egne forelesninger for å kunne følge opp styrevedtaket om mer video.

Kan hende denne saken illustrerer fordelene ved forelesernes autonomi. Men selv autonome forelesere har behov for støtte og forståelse for at det de driver med er i tråd med institusjonens ønske og målsettinger.

I det siste har jeg merket at fornuftsvinden har snudd i denne saken, også før jeg fikk mailen om fornuftens seier hos NHH. Det siste året har fagansatte begynt å snakke åpent om frafall fra forelesninger, og hvordan vi kan møte dette. Skaperen av HiMoldeX, Per Kristian Rekdal har innført obligatorisk oppmøte i ett av sine kurs, hvor korte videoopptak brukes i sammenheng med «omvendt klasserom»

Med en ny vind i seilene håper jeg at vi fremover kan bruke energi og penger på tiltak som fremmer studentenes læring og skape et levende Molde campus, hvor teknologi er ett av mange hjelpemidler for læring, men ikke et mål i seg selv. For en liten regional høgskole som nettopp legger vekt på nærhet og tett kontakt mellom studenter og lærere, kan det være en fornuftig vei å gå.

Kan hende vi kan starte med å revidere styrets vedtak fra 2015?

1. Kristoffersen, S.: Mål, strategier og fremtidige utviklingsbehov for HiMolde, Panorama, 2018.
2. Kristoffersen, S.: Teknologi kan gi flinkere studenter – og forelesere, Panorama, 2018.
3. Reay, T. and Hinings, B.: Managing the Rivalry of Competing Institutional Logics, Organization Studies, 2009. 30(6): p. 629-652.
4. Edwards, M. and Clinton, M.: A study exploring the impact of lecture capture availability and lecture capture usage on student attendance and attainment, Higher Education, 2018: p. 1-19.
5. Meld. St. 16: Kultur for kvalitet i høyere utdanning, 2016-2017: Kunnskapsdepartementet.
6. Säljö, R.: Teoretiske perspektiver på menneskelig læring og utvikling i Læring i praksis – Et sosiokulturelt perspektiv, 2001, Cappelen Akademisk forlag.
7. Fossland, T., Digitale læringsformer i høyere utdanning, 2015, Universitetsforlaget.

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er spaltister i Panorama.