Toppidrett handler om selvdisiplin, pågangsmot og viljestyrke, men for noen av de beste handler det også om berømmelse, røde løpere og glamour.

Gjennom årevis med hardt arbeid, gjør de som lykkes seg fortjent til publikums begeistring. Størst og mest allestedsnærværende er begeistringen naturligvis i de mest populære idrettene, men den kan også oppstå i de mindre idrettene, slik det norske curlinglandslaget plutselig ble folkehelter etter sitt uventede OL-gull i 2002.

Utøvere som begeistrer publikum, blir dermed for mange også forbilder. Særlig den yngre delen av publikum vil ønske å etterligne helten, enten det gjelder frisyre, væremåte eller de holdninger og oppfatninger helten ellers uttrykker om dette og hint. Det er derfor idrettsstjerner egner seg så godt som sponsorobjekter. Petter Northug har helt sikkert bidratt til økt interesse for Red Bull i Norge og Sverige, og en gang på 90-tallet var Drillo-isen Norges mest solgte, bare fordi symbolet på norsk fotballs gjennombrudd hadde navn og bilde på den.

Nå har Northug som kjent gjort noe dumt igjen, og både sosiale og tradisjonelle medier diskuteres det hvordan publikum, eller offentligheten, bør reagere på dette. Med omsorg eller avsky? En slik debatt er naturligvis lite konstruktiv, de fleste vil vel tenke at begge deler i større eller mindre grad er på sin plass. Hat synden, men elsk synderen, som Augustin skal ha formulert det.

Diskusjonene illustrerer likevel hvor langt vi av og til er villige til å gå for å rasjonalisere handlinger som intuitivt virker uforståelige eller moralsk forkastelige. Når vi rasjonaliserer en annens handlinger, gir vi grunner til at han eller hun handlet på den måten. Slik opprettholder vi forestillingen om at verden henger på greip, mente sosiologen Harold Garfinkel. Mange har for eksempel pekt på hvordan toppidrettsutøvere, etter at de legger opp, ofte opplever et stort tomrom når de ikke lenger er i sentrum for alles oppmerksomhet. Det kan i noen tilfeller skape en jakt på erfaringer som kan gi lignende kick.

Dette innebærer ikke å forsvare handlingen (selv om ukritiske fans av sine helter av og til går oppsiktsvekkende langt i å gjøre det også), men å gjøre den forståelig. Idrettshelter er av mange slag. Om vi for eksempel sammenligner Northug og Ole Einar Bjørndalen, er det kun på selve idrettsarenaen at man ser en rekke fellestrekk: oppofrelse, jerndisiplin, vinnervilje. Men toppidrettsutøvere har jo faktisk rikelig med tid hvis de lever av idretten sin. Når dagens treningsøkter er unnagjort, er det fortsatt mye igjen av dagen. Bjørndalen var puritaner også på fritiden, han gjorde aldri noe som kunne redusere verdien av restitusjon. Han var detaljenes mann. Northug la på sin side aldri skjul på at han hadde behov for å ha et liv ved siden av, bortsett fra i de månedene hvor han gikk inn i «bobla», som man sa om ham, rett før de største mesterskapene. Poker, en fest i ny og ne. Og som vi vet, relativt raske biler.

Men dermed blir også rollen som forbilde tvetydig. Det vi forbinder med toppidrett, og som intuitivt gjør den så egnet til å skape forbilder, er jo nettopp oppofrelsen, konsentrasjonen, evnen til å knytte all oppmerksomhet om det viktigste og la alt annet fare. At de fleste toppidrettsutøvere antas å være svært forsiktige med alkohol og andre rusmidler, gjør dem også til positive idealer i et konvensjonelt politisk perspektiv.

Til dette kan det knyttes to kommentarer. For det første har ikke idrettsutøvere tradisjonelt vært dydsmønstre, heller ikke når det kommer til alkohol. Northug er nok i så måte vel så gjennomsnittlig som Bjørndalen, selv om rusbruk av gode grunner har vært mindre utbredt i utholdenhetsidretter enn i en del andre idretter. Til langt opp mot vår tid fantes det spillere i engelsk fotball som presterte på høyeste nivå selv om i praksis var alkoholikere, og kokain var også utbredt. Den store svenske høydehopperen Patrik Sjöberg var svært glad i sigaretter, og en senere høydehopper, russeren Ivan Ukhov, drakk visstnok store mengder Red Bull og vodka under et stevne i 2008. Han snublet og brøt sammen før han nådde fram til listen i sitt siste forsøk for kvelden. Fire år senere ble han olympisk mester.

I den grad idrettsstjerners funksjon som forbilder tas for gitt, er det for det andre verdt å merke seg hvordan det stilles andre moralske krav til dem enn til andre forbilder. Ungdom i vår tid henter vel sine forbilder fra alle deler av populærkulturen – idrettsfolk, artister, skuespillere, gamere – men bare idrettsfolk har vel tradisjonelt vært kjent for en livsstil som applauderes av helsebyråkrater og ernæringsrådgivere.

Idrettsutøvere er nemlig, og det i økende grad, helter på to scener samtidig, scener som blir gradvis tettere integrert. Man skal rett nok være forsiktig med å overdrive forskjellen mellom vår tids idrettshelter og heltene for et par generasjoner siden. Begeistringen for Gjermund Eggen i etterkant av ski-VM i 1966 kan godt ha svekket ham som skiløper senere, for det var jo aldri fred å få. I norsk fotball hadde vi et lignende fenomen i slutten av 60-årene. Kjell Kaspersen var også noe av det nærmeste vi kom en norsk superstjerne i sportens verden, gift som han en periode var med Lill-Babs. I kraft av dette skapte han, omtrent på samme tid som Eggen, en interesse som strakte seg ut over avisenes sportssider. Han ble en populærkulturell figur.

De tradisjonelle idrettsheltene, spesielt i den urnorske langrennssporten, var likevel alt i alt stort sett fåmælte menn som fikk drive sin virksomhet i tømmerskogen og i skiløypa i fred.

Det var først med medierevolusjonen at idrett og populærkultur ble stadig tettere integrert. Ikke bare får publikum lettere tilgang til informasjon om sine helter, de omfavnes nettopp derfor også på en helt annen måte av markedet. Da sponsorer for alvor gjorde sitt inntog i norsk toppidrett, var utøvernes rolle først og fremst å profilere sponsoren. I økende grad er utøverne nå sine egne merkevarer, som de bygger opp gjennom den aktive karrieren for å profitere på den etterpå. Northug er blant dem som tydeligst illustrerer denne utviklingen.

I kombinasjon med at de største stjernene påkaller medieinteresse langt utenfor sportens verden (tenk på kultur-ikoner som David Beckham og Michael Jordan), har dette bidratt til at en del idrettsstjerner har like mye til felles med rockere og filmstjerner som med fortidens idrettshelter. I en viss forstand kan da også toppidrettsutøvere, uavhengig av deres livsstil på fritiden, forstås like mye som kunstnere som innbitte slitere. Dette kom Kjell Åge Gotvassli fram til i en doktoravhandling for omtrent 15 år siden. Vel er toppidretten langt på vei basert på vitenskap, men utøverne leter også etter flyt og den rette følelsen, og de baserer seg ofte like mye på intuisjon.

Idrettsutøvere er derfor ikke nødvendigvis moralske enere. Mange tenker på toppidrettsutøvere som konforme, men det er slett ikke alltid tilfelle. Å satse på toppidrett er allerede i utgangspunktet lite konformt. De beste blir helter fordi de presterer, men som mennesker er de like mangfoldige som resten av oss. At enkelte kommer i berøring med jetset-livet er ingen overraskelse. Dette kan man bemerke uten å forsvare moralsk sterkt klanderverdig oppførsel.

Som utøver var Northug for øvrig aldri min mann. Det skyldtes først og fremst at han ble symbolet på en form for modernisering av langrennssporten – sprint, fellesstart, spurtoppgjør og til dels spisse albuer – som for meg gjorde den langt mindre interessant. Hans fritidsinteresser er også sannsynligvis fjernt fra mine.

Til tross for dette er hans rolle som kulturelt symbol overmåte interessant, ikke minst for forskere.

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse og Arve Hjelseth er faste spaltister i Panorama.