I midten av mars reflekterte jeg i en artikkel i Panorama over bruken av kunstig intelligens (KI) på eksamen ved våre campuser. En tid etterpå fikk jeg et svar fra Per Kristian Rekdal og Bård-Inge Pettersen som jeg ønsker å kommentere i dette innlegget.
Av LISE LILLEBRYGFJELD HALSE, professor ved HiMolde
Før jeg går videre vil jeg takke Per Kristian Rekdal og Bård-Inge Pettersen (heretter Rekdal/Pettersen) for å skrive et debattinnlegg i Panorama. Meningsytringer bidrar til å skape engasjement og en felles forståelse om et tema som er viktig for vår institusjon og for hele sektoren. Jeg oppfordrer dem derfor til å bidra videre i debatten.
Åpen og saklig debatt er en sentral del av akademisk kultur. Slike debatter belyser viktige tema og skaper innsikt og forståelse for andres perspektiver. Debatt kan dermed bidra til å unngå polarisering. I en saklig debatt brytes argumenter mot hverandre. Argumentene kan ha sitt utspring i ulike virkelighetsoppfatninger, som gjennom meningsutvekslinger blir belyst. For at debatten skal være fruktbar er det viktig å forsøke og forstå motparten og ikke tilskrive den andre meninger eller egenskaper som ikke er relevante for saken. Allerede her er det noen problemer med Rekdal/Pettersens innlegg.
En av disse utfordringene oppstår når det hevdes at jeg har en «forutinntatt holdning» til bruken av KI i utdanning. Ifølge Det Norske Akademis ordbok innebærer det å være «forutinntatt» at en er noen «som (kritikkløst) har tatt standpunkt og derfor har vanskelig for å forstå et annet syn på saken». Det kan være fristende å sette en slik merkelapp på en meningsmotstander, men spørsmålet er om det bidrar positivt til debatten og til å belyse temaet som debatteres. I denne teksten fremstår bruken av begrepet som et språklig virkemiddel for å mistenkeliggjøre og nedvurdere mine argumenter. Bruk av andre begreper som «ukultur», «spekulativt» og «tendensiøs» forsterker inntrykket av at de er mer interessert i å ta mannen enn å adressere ballen.
Det påstås videre at jeg har et «ensidig fokus på hjemmeeksamen» når det gjelder bruken av KI i utdanning. Jeg kan berolige Rekdal/Pettersen med at jeg opptatt av bruken av KI på mange områder, som jeg også har uttrykt i offentlig forelesning om KI og i det jeg har skrevet tidligere om temaet. KI og utdanning representerer et stort tema, og i et debattinnlegg må en velge hvilke aspekter en ønsker å adressere. At jeg ikke tok med alle områdene innebærer ikke at jeg ikke opplever at andre områder også er viktige.
I mitt innlegg begrunner jeg hvorfor jeg har valgt å fokusere spesielt på bruken av KI på eksamen. En viktig grunn til dette er at eksamen fungerer som en dokumentasjon på at studentene har oppnådd et bestemt kunnskapsnivå i et emne. Jeg er innforstått med at det kan være problematisk å isolere eksamen fra det som ellers skjer i et emne. Som fagansatt er også jeg opptatt av å legge opp et løp som sikrer at studenter jobber seriøst med utdanningen underveis i semesteret.
Når det er sagt, er det noen grunnleggende utfordringer med bruk av KI på eksamen som jeg mener vi må diskutere. Slik vi har lagt opp mange av emnene ved vår institusjon, er det de avsluttende eksamener som dokumenterer studentens kunnskaper i emnet. Mange emner har også arbeidskrav som kan være skriftlige hjemmearbeider. Disse arbeidskravene er også omfattet av utfordringene knyttet til bruk av KI.
I mitt innlegg brukte jeg et bestemt fagområde innen økonomi og logistikk (matematikk) for å illustrere bruken av KI på eksamen. Der argumenterte jeg på et faglig grunnlag for valg av fagområde og tilhørende emner. I mitt innlegg var jeg nøye med å presisere at valg av emner ikke var knyttet til emneansvarliges prestasjoner og ambisjoner om å få til god læring.
Slik jeg forstår Rekdal/Pettersen mener de at studenter i prinsippet skal kunne ha fri tilgang til KI ved eksamener. Et bærende argument for dette synes å være at studentene må utvikle ferdigheter til å bruke KI for å være forberedt til arbeidslivet. Jeg er helt enig i at studentene skal tilegne seg kunnskap om bruk av KI-verktøy basert på generative språkmodeller i løpet av sine studier. Spesielt er jeg opptatt av opplæring om kritisk og etisk bruk av disse verktøyene, som jeg tror kommer til å bli svært viktig fremover. Jeg mener det er mulig å gi studentene god kunnskap om og erfaring i bruk av KI-verktøy, uten at de har tilgang til dette på sine avsluttende eksamener.
Et sentralt poeng i mitt innlegg var at når det gis tilgang til KI på eksamen, kan være utfordrende å få testet om studentene faktisk har den kunnskapen som er nødvendig for å bestå et emne. Har vi virkelig kontroll på at studentene har et akseptabelt kunnskapsnivå når de har slik tilgang? Mitt eget forsøk med å bruke en lett tilgjengelig chatbot på en hjemmeeksamen demonstrerer tydelig denne utfordringen. Rekdal/Pettersen mener likevel at de har kontroll på dette, men uten at vi får vite hvordan dette faktisk løses for å teste studentenes læring i nettbaserte emner.
Rekdal/Pettersen påstår at jeg følger en «logikk» som skulle innebære å «avskilte» andre universiteter. I mitt innlegg argumenterte jeg ikke for å avskilte noen. Jeg har ikke tilstrekkelig innsikt i hva andre institusjoner gjør i sine utdanninger og hvordan de løser utfordringen med KI, til å kunne uttale meg om disse. Men jeg registrerer at et universitet som er geografisk nær oss (NTNU) har valgt annerledes når det gjelder det fagområdet som jeg valgte å undersøke nærmere.
«Logikken» handler om at jeg problematiserer utstrakt bruk hjemmeeksamen, som er den dominerende eksamensformen for nettbaserte studier. En betydelig andel av vår studiepoengproduksjon er knyttet til nettbaserte studier, og Rekdal/Pettersen er aktive pådrivere for å øke omfanget av disse ved vår institusjon. I den forbindelse har de sett seg nødt til å sende brev direkte til høgskolestyret for å påvirke styrets vedtak knyttet til de nettbaserte studier: I forkant av styremøtet den 23. desember 2023 sendte de email til styrets medlemmer for å hindre et vedtak om reduksjon i antall studenter på et nettbasert studieprogram, og for å få flere ansatte knyttet til nettbasert utdanning. På styremøtet den 5. februar 2025 ble det på styremøtet lagt frem et notat for å få utsatt et vedtak om å utrede bruken av hjemmeeksamen i lys av KI. Ved å gå utenom studieutvalg og avdelingsstyrer som skal diskutere slike initiativ, kortsluttes prosesser som skal ivareta studiekvaliteten.
I notatet som fremlagt på sistnevnte styremøte, finner vi flere begrunnelser for hvorfor Rekdal/Pettersen ønsker å utsette utredningen om hjemmeeksamen og KI. En av disse handler om at dette vil kunne påvirke prosessen med å få opp nye nettbaserte studier: «[..] en pågående kartlegging og vurdering av hjemmeeksamen vil påvirke beslutningsprosessene i disfavør til studier med hjemmeeksamen. [..].» Et forslag om en ny nettbasert bachelor i logistikk skal visstnok behandles i avdelingsstyret i logistikk i mai. Da passer det tydeligvis dårlig både med utredning og offentlig debatt om temaet.
Så kan en spørre seg om ikke hele hensikten med utredning og debatt er å få utforsket og belyst en slik viktig sak. Da bør det være et poeng at utredningen kommer før en fatter eventuelle beslutninger om å utvide omfanget av hjemmeeksamener ytterligere.
Rekdal/Pettersen hevder at jeg trekker «en spekulativ og unyansert kobling mellom KI, hjemmeeksamen og Høgskolen i Molde sin ambisjon om å bli universitet». Når det gjelder vårt vedtak om å søke universitetsstatus, er jeg prinsipielt ikke imot dette. Mitt sentrale poeng er at ambisjonen om å oppnå en slik status må innebære et fokus på det akademiske arbeidet som foregår i vår institusjon. Bruken av KI er i så måte et sentralt tema, siden dette så fundamentalt utfordrer akademiske verdier og måten vi i akademia har jobbet over lang tid. Derfor er det helt nødvendig å debattere og utforske betydningen av å tillate bruk av KI på eksamen for kvaliteten på våre utdanninger. Det er vanskelig å forstå hvorfor det skulle være «spekulativt» å mene dette.
Rekdal/Pettersen hevder også at jeg er «ensidig og unyansert» siden jeg ikke viser til at antall uteksaminerte PhD-kandidater er det mest kritiske kravet for å oppnå universitetsstatus. Det er riktignok et formelt krav, men representerer etter min mening en svært fattig forståelse for hva et universitet er. Jeg legger til grunn i mine debattinnlegg at det er andre og viktigere sider ved vårt virke enn et enkelt kvantitativt mål på antall doktorander som er viktig for et universitet.
Jeg er helt enig i at bruken av KI i doktorgradsprogram representerer en utfordring. Rekdal/Pettersen mener imidlertid at det er naivt å tro at det ikke brukes KI blant doktorgradsstudenter, og viser til at det er blitt publisert en KI-generert artikkel. Dette signaliserer etter min mening en svært problematisk holdning til KI og forskning. Her er det svært viktig å presisere at de fleste seriøse publiseringskanaler har strenge krav til hvordan KI brukes i forbindelse med forskning og publisering. Det er vår oppgave som institusjon å sikre at våre doktorgradsstudenter følger disse kravene.
Jeg har fundert en del på hvorfor mine to kollegaer og jeg betrakter temaer som KI, eksamen, universitetets rolle, og ytringsfrihet så ulikt. Det kan virke som at vi har en grunnleggende ulik forståelse for hva akademisk arbeid egentlig handler om. For å komme videre i debatten om bruk av KI, er det nødvendig å reflektere og snakke om hva som er vår rolle som akademisk institusjon i et demokratisk samfunn. Det handler om hva studenter skal besitte av kunnskap og dannelse når de står med et vitnemål fra høyere utdanning i hånden, og om hva forskning og forskningsbasert utdanning innebærer. Det handler også om universitetene som forvaltere av kunnskap i en tid hvor det vi betrakter som sannhet er under press.
KI utfordrer akademisk arbeide på mange måter, og en åpen debatt om dette er helt nødvendig. Debatt og kritikk er som kjent en viktig del av en akademisk kultur. Å ta mannen fremfor ballen fremmer ikke en slik kultur. Ei heller å dekke seg bak at en forholder seg til «gjeldende regelverk om at det er faglærer i samarbeid med dekan som bestemmer eksamensformen» når noen prøver å reise kritiske spørsmål.
Da kan det være verdt å vise til et sitat fra Universitets- og høyskoleloven hvor det presiseres at det er institusjonene som har «ansvar for å sikre at undervisning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid holder et høyt faglig nivå, og utøves i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper.»
Det er nettopp dette vi som institusjon må reflektere over i lys av KIs inntreden i akademia og vår egen vei mot en eventuell universitetsstatus.