Det foregår for tiden en prosess for å endre strukturene i høyere utdanning. Mange spør hvilke institusjoner som blir slått sammen og hvor høgskolene velger, eller blir tvunget, å gå.

Prosessen er initiert av Kunnskapsministeren, tilsynelatende for å styrke Norge som kunnskapsnasjon. Ministeren har invitert til dialog under trussel om tvangsfusjoner. I praksis har departementet underveis fredet de gamle universitetene og de vitenskapelige høgskolene, unntatt Høgskolen i Molde (HiM). Den nest største, men også den eneste utenfor Oslo og Bergen!

Alle institusjonene er bedt om å peke på foretrukne partnere. Så langt har få omfavnet hverandre. Av to grunner. Den ene er at flere høgskoler ikke ser noen faglig gevinst ved en fusjon. Blant disse er Molde, Volda og Sogndal. Den andre er at de som beiler gjerne gjør det mot en sterkere institusjon som ikke gjengjelder frieriet. Om NTNU er et unntak og svarer ja på frieriet fra bl.a. høgskolene i Gjøvik og Ålesund, gjenstår å se. Men den avgjørelsen tas nok i Trondheim.

Ingen stordriftsfordeler

I vår tid har troen på størrelse og stordrift gode vilkår blant ledere og politikere. Innad i fagmiljøene er det derimot faglig begrunnet skepsis. De små høgskolene er produktive, og HiM er blant de som har færrest administrativt ansatte både per fagstilling og per student. Målt i produktivitetsvekst det siste tiåret er HiM best i Norge. Bare den siste måneden har det kommet tre fagrapporter/fagartikler som tilbakeviser at det er stordriftsfordeler i høyere utdanning og forskning (fra NIFU og Frischsenteret). Forskningen viser også at fusjoner mellom institusjoner som ligger langt fra hverandre har mindre sjanser til å lykkes.

Det er lett å avfeie motstanden mot reformen med at akademikerne sitter bakoverlent på sin høye hest, men uavhengige økonomiske analyser viser altså at reformen vil føre til at vi alle får mindre igjen for skattepengene. Fordi organisasjonene som skal produsere og spre kunnskapen blir dyrere å drive. Bare det å opprettholde dagens tilbudsnivå vil koste mer. I tillegg kommer fusjonskostnadene i en organisasjon med lange reiseavstander.

Forskning og planlegging av undervisningen foregår allerede med stor egeninnsats fra våre ansatte, dvs. på kvelder og i helger. De samme ansatte avkreves i dag mer forskning, publisering, og mer samarbeid med arbeidslivet. En fusjonsprosess mellom institusjoner som ligger langt fra hverandre vil nødvendigvis stjele tid fra disse oppgavene. Uten ekstra faglige ressurser er det vanskelig å se at man unngår en svekkelse av produktiviteten og kvaliteten i det samlede fagmiljøet i regionen.

Samarbeid på tvers

Mange vil si at dette er et defensivt utgangspunkt. At det finnes mange muligheter for synergier gjennom en fusjon. Da glemmer man at dagens institusjonsgrenser sjelden er et hinder for samarbeid. Det er et karaktertrekk ved denne sektoren at det allerede samarbeides på tvers av institusjoner. Om både forskning og undervisning. Slikt samarbeid er i sin natur best når det er faglig initiert, når det kommer «nedenfra». HiM og Høgskulen i Volda har nylig utviklet Norges første felles doktorgrad på denne måten. Vi ønsker å oppnå tilsvarende resultater med Høgskolen i Ålesund. En fusjon av miljø med ulike kulturer som utsettes for rask «harmonisering» ovenfra, vil ikke automatisk motivere til slike synergier.

Berettigelsen til en høyere utdanningsinstitusjon er utvikling av kunnskap. Og formidling av denne kunnskapen til studenter og allmennheten. Hvis ikke våre fagfolk selv har respekt for fagkunnskapen, også den om stordrift og fusjoner, hvem skal da ha det?

Dette, pluss den positive utviklingen HiM har opplevd de siste tiårene, er bakgrunnen for HiM sitt standpunkt om at vi tror vi kan fortsette alene, og at vi kan utvikle oss og andre gjennom samarbeid. Kunnskapen dette standpunktet var basert på er ikke endret. Dermed er heller ikke standpunktet til HiM endret.

Bekymringsfullt

Regjeringen har ikke dratt samme konklusjon som oss. Til tross for at det er departementet som har bestilt de utredningene det er vist til ovenfor. Lite tyder også på at regjeringen vil finansiere fusjonskostnadene. Regjeringens budsjettforslag viser tvert imot en økt kanalisering av ressursene til toppforskning ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Hvis høgskolene parallelt skal baske med underfinansierte sammenslåingsprosesser, blir fort konsekvensen at høgskolene i regionene svekkes.

Dette er bekymringsfullt for vår region. Andelen stipendiatstillinger og forskningsmidler som havner i Møre og Romsdal er ikke mer enn én prosent. Og ifølge tall fra Forskningsrådet har bare Finnmark og Aust-Agder en lavere andel ansatte med doktorgrad i næringslivet. Om Stortinget skulle støtte regjeringens bruk av tvang har vårt styre subsidiært valgt å anbefale en regionbasert høgskole som inkluderer høgskolene i Volda og Ålesund, kanskje også Sogn og Fjordane. Vi tviler på at de regionale utfordringene ivaretas best gjennom institusjoner utgått fra Bergen eller Trondheim.

Om stordrift og produktivitet:

Så mye koster en student

Myter og fakta om kritisk masse i forskning og høyere utdanning

Produktivitetsanalyse av Universitets- og Høgskolesektoren 2004-2013

Om fusjoner:

Spår at det ikke blir noen fusjon

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.